! Lav Puls ! Diskusjonsforum ! Gjestebok ! Oversikt over innholdet på Spinalflicker

Leir for ryggmargsskadde

RG Norge har nå fått pengene de trenger for å arrangere den første leiren for ryggmargsskadde, etter modell fra Sverige. I tiden 15. til 22. juni vil 15-20 ryggmargsskadde samles på Toppidrettsenteret/Idrettshøyskolen i Oslo for å dele erfaringer og hente inspirasjon. RG sin leir er som verktøykasse på boks for ryggmargsskadde! Mer info og påmeldingsskjema finner du på www.rgnorge.no.

Georgioupoli, Kreta – faktisk et egnet sted i Hellas. En liten guide.

August 2000 reiste jeg og min mann spente til Hellas, jeg i manuell rullestol. Hellas er normalt ikke noe egnet sted for slik turisme, men etter å ha trålet Star Tour katalogen, tatt en del telefoner og trippelsjekket opplysningene jeg fikk underveis, så tok jeg sjansen allikevel. Rett og slett fordi jeg elsker Hellas.

En uke under svensk styring - kanon!

"Dæven nå er jeg langt borte fra den trygge hverdagen i Trondheim!" Det er en merkelig følelse som brer seg i kroppen - jeg er fullstendig overlatt til meg selv. Det er fredag 6.oktober og jeg har passert byen Sundsvall på Sveriges østkyst - 45 mil fra Trondheim. Jeg er på vei til Stockholm for å delta på Rekryteringsgruppens ukelange introduksjonsleir for ryggmargsskadde.

Vil en 20 år gammel rullestolbruker, ha sammenfallende behov med en alderspensjonist, med "Vanføres Vels Arbeidsstue" som referanseramme?

Dette er skrevet som en reaksjon på Norges Handikapforbunds "Den store samtalen." Et skrift som skulle debatteres i hele organisasjonen. Nå er det debattert og konkludert. Jeg ser dessverre at de tanker jeg gjorde meg fremdeles er relevante. Det vesentligste spørsmål er ikke stilt, hvem er ikke medlemmer av organisasjonen og hvorfor er de ikke det?

Karl Haakon Biehl

Slike gutter det vil gamle Norge ha? Eventyret om de ekstremt handikappede, de ekstreme handikappede og andre norske helter

I intervju med Spinalflicker tidligere i år sier Morten Bibow at da han begynte å fotografere funksjonshemmede, var det to (stereo)typer: det var de som løp maraton og det var de som bare satt der med teppe over beina og ikke hadde noen identitet å snakke om. Jeg lurer på om det er kommet så mye lenger – i alle fall her til lands? Er det ikke slik at enten så er man "ekstremt handikappet" -- eller så er man "ekstrem handikappet"? Enten offer eller supermann? Må funksjonshemmede for å være 'noen', et subjekt, en aktør, for ikke å snakke om en handlingens mann, noen som får en identitet gjennom opptreden på offentlige arenaer, -- nødvendigvis framstå som ekstreme? Som ekstremt individualistiske, viljesterke, selvtilstrekkelige, utfordringssøkende, risikosøkende, høystimulisøkende, og ikke minst grensesprengende? Og -- hvorfor gjør de det alltid ute i naturen?

Tips andre om denne siden